- Jeg har ikke lyst å kjenne på egen feighet

EKEBERG (SIDE2): Som Johanne i den nye dramaserien «Black Widows» spiller hun den ene av tre kvinner som tar livet av sine ektemenn ved å blåse båten de befinner seg i til himmels. Hun er den av de tre kvinnene som bevarer roen, er tilbaketrukken på grensen til kald og hun er den fornuftige, når det begynner å røyne på i etterkant av ekspederingen av mannfolka.

Synnøve Macody Lund (39) sier hun som skuespiller er intuitiv og naturlig, hun liker ikke det teatralske og de store faktene. At hun har en iboende sjenerthet. Og at også det gjør det å være skuespiller til tider vanskelig.

- Jeg var nervøs før «Black Widows». Karakterene er veldig tydelige, og det er mørkt og det er litt farse, svart komedie. Så jeg lurte på om det ville føles smertefullt. Du vet, når ord vokser i munnen, handlinger føles karikerte og det ikke føles naturlig, det er helt grusomt å gjøre slike scener. Men karakteren min er såpass tilkneppet på et vis, og jeg selv ser at det fungerer nå og det er noe jeg er takknemlig for, sier hun til Side2.

Hun har inntatt Ekebergrestauranten, et rekesmørbrød og tilhørende glass hvitvin.

- Jeg har blitt så gammel nå, jeg klarer ikke feste som før. Man må passe på å spise og drikke masse vann, likevel går det ikke. Fire øl og jeg er helt ødelagt dagen etterpå. Det må bli et glass vin på dagtid i stedet.

Smak av feighet

Macody Lund var muligens et kjent navn for de filmglade også før 2011. Med bakgrunn i utdannelsen anmeldte hun i flere år film for alt fra Natt & Dag til «God Morgen Norge» på TV 2. Men det var med filmen «Hodejegerne» og den relativt lille, men definitivt synlige rollen som Aksel Hennies kjæreste i filmen, som gjorde henne kjent for et større publikum.

Synnøve hadde ingen erfaring som skuespiller før det, og hadde derfor heller ikke tenkt hun skulle bli oppringt med spørsmål om hun ville komme på audition. Men produksjonsselskapet fortalte på telefonen at «hun ikke måtte freake ut, men de prøvde mange kjente wild cards, og lurt på om også Synnøve ville gi det et forsøk?».

Og hun hadde akkurat fått nei til en jobb som programleder i NRKs nye satsing «Filmbonanza» etter en lengre auditionrunde, og var skuffa – og klar for å hive seg i det.

- Man har ikke lyst å der ligge når man er 80 år og føle man har vært feig. Men jeg skjønte heller ikke hvor stort prosjektet var, jeg leser ikke krim og visste knapt hvem Jo Nesbø var på det tidspunktet. Hadde jeg visst hva det innebar, så hadde jeg sikkert blitt så nervøs at jeg ikke hadde fått rollen, sier hun, og kan være glad hun ikke da visste at selveste Hollywood kom til å kaste seg over Nesbø og hans bøker.

Sjenertheten kunne nok også blitt et hinder - men ikke i form av blygsel. Dusjscenen i «Hodejegerne» er den mange husker godt når hennes og filmens navn nevnes i samme setning.

- Jeg var så sent kroppslig utviklet, jeg har aldri hatt et forhold til at kroppen min er full av attributter og er «up for grabs» eller vurdering, seksuelt. Så derfor har jeg også en kjønnsnøytral identitet i meg, kropp er kropp. Er det det man skal vise i en scene, så er det det. Jeg har aldri gått rundt og følt meg deilig og spilt på det. Jeg har følt meg vakker, ja, men ikke den kvinnelige kokketering-greia, jeg har aldri følt jeg har hatt det.

Hva hvis du blir tilbudt en slik rollen da, den sexy vampen?

- Det kan nok bli litt vanskelig, det er kanskje det verste jeg kunne tenkt meg. Å spille en forførerske. Jeg føler ikke jeg kan det. Jeg vet ikke hvordan man flørter! I hvert fall ikke bevisst. Det kommer naturlig om noen engasjerer og interesserer meg.

Etter «Hodejegerne» fortsatte hun å anmelde film en stund, men la det etter hvert på hylla.

- Jeg tjener alle pengene mine på skuespill, så jeg føler det blir rart. Er man ikke inhabil fra før i lille Film-Norge, så blir man det i hvert fall det da.

For i en alder av 34, hadde hun på sett og vis fått en ny karriere. De siste årene har det ballet på seg som skuespiller.

- Jeg så ikke på det som en karriere den gang. Men hadde jeg ikke hatt noe der å gjøre, eller ikke syntes det var givende og kjekt, en glede å gjøre, så hadde jeg ikke fortsatt. Etter «Hodejegerne» kjente jeg på at dette var ikke det jeg ville for enhver pris. Men i løpet av de siste fem årene har det har blitt en lidenskap. Særlig TV-serier og hovedroller er så intens jobbing. Man er på og har fulle dager, og man blir så rutinert. Samtidig som det aldri blir kjedelig. Det er alltid nye utfordringer, nye grenser å sprenge. Det hadde blitt tungt om det plutselig stoppet opp.

Idyllisk start

Macody Lund vokste opp på Stord, med det som etter hennes beskrivelse må kalles en idyllisk barndom.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

- Jeg hadde en veldig, veldig fin barndom på denne lille øya Stord, med fjord og fjell og natur, og det var veldig sosialt. Det var en stor krets med masse barn i samme alder, og vi gjorde mye kjekt sammen, sier hun mens hun ser ut av vinduet, Oslo-fjorden nedenfor.

- Jeg var en veldig god trompetist i mange år. Jeg var et skikkelig talent. Pappa spilte saksofon, mor er lektor i musikk og søstra mi synger opera. Det har alltid vært mye musikk i min familie.

Storesøsteren Ingrid gikk på musikklinja på videregående, noe også Synnøve vurderte en stund.

- Men jeg var litt mer akademisk interessert, jeg var veldig opptatt av språkfagene, det var det jeg følte meg sterk i. På musikklinja så kommer alt det andre og tar mye plass, så jeg prioriterte det bort på grunn av skrivingen. For det var beinhardt på musikklinja, de hadde ikke noe liv utenom, det var folkehøyskole og kostskole, alt på en gang. Ingrid var bare hjemom og sov, i grunnen.

Som mange andre var hun innom idretten, uten den store suksessen.

- Jeg spilte håndball i et par år, men så delte de inn i A- og B-lag, og da gadd jeg faen ikke mer. Det fikk være grenser, flirer hun om det å ende på B-laget.

- Jeg hadde spilt venstreving i alle år, og jeg tror de var litt skuffa over meg. Jeg var så høy og egentlig ganske atletisk, så de trodde nok jeg kunne være en stor ressurs, sier hun og løfter den ene armen og mimrer.

- Jeg husker ennå den følelsen at jeg ikke hadde kraft nok i armen da jeg hang i lufta der. Jeg var ikke så veldig god. Jeg har vært veldig lite sportslig aktiv, men jeg har begynt å trene i år. Siden jeg fyller 40.

Snakker du nå om 40 års-krisa?

- Nei, men jeg har vært velsignet med å ha vært veldig guttete i kroppen, jeg får fort muskler og kan spise hva jeg vil. Det beste med det er at jeg ikke har vært så opptatt av kroppen min, jeg har stort sett vært fornøyd med meg selv. Jeg har alltid visst at det eneste som kommer til å få meg til å begynne å trene, er denne velsignelsen, som med alderen forvandles til ønsket om å fortsette å være den man har vært. Noe som i bunn og grunn egentlig bare er ren forfengelighet.

- Man begynner jo å tenke at jeg har lyst å være sterk også, så jeg kan bli skikkelig gammel. Men vil man bli det, må man også tåle forfallet.

Veien

Selv om hun var flink, så satset hun altså ikke på musikken videre. Heller ikke rollen som skuespiller var i tankene. Selv om hun mener hun hadde en liten skuespiller i magen allerede fra barnsben av. Det var gøy å eksponere seg selv og få respons på det. Innad i familien. Hun var den artige lillesøsteren, men for sky til å skulle stå foran et publikum. Hun gikk i barneteater, men hun trivdes i tilfelle best med roller som musa i «Hakkebakkeskogen».

I stedet dro Synnøve til Bergen etter videregående. Kjærligheten for språk og skriving tok henne til litteraturvitenskaplige studier, og hun avsluttet førsteåret med best karakterer. Forelesere ønsket at hun skulle fortsette, gjøre karriere av det, men Synnøve dro videre.

- Vil man skrive selv, så tror jeg det er kjempeviktig å lese andre forfattere, ha et forhold til litteraturhistorien. Og jeg elsket det, og jeg hadde tenkt å bli i akademia og bli forsker. Men på mellomfag begynte jeg å sammenligne litteratur og film, og jeg ble hekta på det. Så dro jeg til Stockholm på filmvitenskap og skulle egentlig gå på en filmskole der, men det valgte jeg vekk fordi byen var så kald og rar. Blond.

Unnskyld, har du sett deg selv i speilet?

- Ja, men jeg farget håret svart da jeg var der. Jeg klarte ikke identifisere meg med det Stureplan-helvetet. Jeg så ikke ut og jeg tok av mange kilo, jeg hadde det ikke noe godt der. Det er et rart sosialt samfunn, det er fullstendig ugjennomtrengelig. Fra varme Bergen med fadderordning og yrende studentkafeer, til dit. Hadde du ikke de rette skoene, så var du ute. Men jeg elsker Stockholm som by.

Lysten på å studere praktisk film, fremdeles kombinert med skriving, tok henne derfor videre til Lillehammer og manuslinja på filmskolen. Det gikk skeis. Synnøves sjenanse tøyt til overflaten da hun i siste intervjurunde for opptak skulle pitche en idé på kommando.

- Jeg klarte ikke reise meg og snakke. Jeg bare beklaget og gikk. Men jeg hadde som backup søkt meg inn på TV-regi, i samme bygg, og der kom jeg lett inn. Og det er jeg veldig glad for, for det forente mye i meg. Dokumentar er dritgøy, det fins vel så mange gode historier i det virkelige liv.

Etter studiene var Macody Lund innom flere steder, stort sett som frilanser og på engasjement. Første steg etter studiene var som videojournalist i NRK kultur.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

- Jeg håper jeg aldri trenger jobbe som journalist igjen. Da vil jeg heller formidle på en annen måte. Noen elsker det å sette seg inn i nye ting hver dag, men jeg følte jeg aldri kom i dybden på noe. Alt ble så halvveis. Jeg satt og klippet til sent på natta. Vi lagde fire innslag hver dag i uken, og jeg var helt utkjørt og følte alt ble dårligere og dårligere. «Dette orker jeg ikke».

Da kom tilbudet om redaktørjobben for gratismagasinet planB. Hun fikk 7000 kroner i måneden.

- Det var ren pur utnytting av sultne folk, meg selv inkludert, men jeg fikk i hvert fall skrevet slik jeg ville. Selv om vi ikke var de mest edgy så følte jeg at vi med i tida – og at jeg var fri.

PlanB ble etter hvert kjøpt opp av dem som eide Filmmagasinet, og Macody Lund ble en del av redaksjonen der. Noe som selvsagt passet ypperlig.

- Så traff jeg Christer (Falck, red.anm.) og ble smelt på tjukka og fikk barn.

Screen9na04

Forfatteren

I fjor debuterte Macody Lund som forfatter, med boken «Personar du kanskje kjenner». Det var på mange måter oppfyllelsen av en drøm. Å skrive er det hun alltid har villet.

- Det er det største, sier hun.

Boka fikk jevnt over gode kritikker. Noen av anmelderne pekte på at boken var selvbiografisk, og trakk paralleller til Synnøves liv. Det bekrefter hun er tilfelle.

- Jeg har lekt meg i kraft av virkelighetslitteraturen som har kommet de siste årene, som Knausgård, og trenden med å bruke den selvbiografiske formen. Men det som virker veldig selvbiografisk er ikke det, mer enn de fiktive delene. Det kan være vanskelig å skille det personlige fra det private når man skriver, det er jo det som berører en selv også. Men jeg skjønte etter hvert at folk kom til å lese meg inn i det, så jeg ville forvirre leseren. Boka det har blitt er høyst fiktiv, sier hun, og kommer inn på den delen som mange vil lese hennes egen historie inn i.

- Og ja, jeg skriver om et far og datterforhold, eller et parforhold, så leser folk meg gjerne inn i det. Det begrenser jo skrivingen veldig. Så for å kunne fortelle så ærlig og ubehøvlet og rått som mulig om mellommenneskelige relasjoner, så måtte jeg vri på det - samtidig som jeg måtte huske på at folk uansett kom til å tenke at det var om meg. Så det ble en slags øvelse i uangripelighet – en slags feighet i råhetens navn, «tror du at du får vite noe om meg nå, så tar du feil».

Jaget

For oppmerksomhet rundt egen person og privatliv kjenner hun til. I 2011, bare uker etter premieren på debutfilmen, ble det kjent at hun og kjæresten gjennom seks år og far til hennes to barn, Christer Falck, gikk fra hverandre. Det forårsaket et mediekjør forbeholdt kjendispar - og dem er det tross alt ikke så mange av i Norge.

- Man blir litt paranoid da. Tiden etter bruddet og «Hodejegerne» og alt, det har satt spor, forteller hun og eksemplifiserer:

- Jeg kunne ta et glass på en uterestaurant, og så få tre telefoner etterpå om at jeg var blitt observert ute i sola og drakk hvitvin i dag, de hadde bilder, om de kunne trykke det. Det er noe som skjer med deg som menneske da, man føler seg jaget. Man føler ikke at folk vil deg vel.

- Det var så mye som skjedde på en gang. Og slike ting er bare bråk, det er slitsomt å måtte håndtere. Og det ødela fullstendig min glede med «Hodejegerne», det var et massivt kjør.

Den tørre akademiker

Det blir flere bøker, men når de blir skrevet og når er ferdige, avhenger av hvilke andre prosjekter hun har.

- Jeg skal skrive mer, men nå skjer det mye annet. «Personar man kanskje kjenner» ble skrevet over tre år, men de rene skriveperiodene var på til sammen tre-fire måneder, der jeg ikke hadde noe annet. Det er fordelene med å være frilanser. Da satt jeg hjemme og skrev.

Er du så strukturert? Klarer du sitte hjemme og jobbe på den måten uke etter uke?

- Jeg har to barn, så jeg er mor halvparten av tiden. Da har man ikke tid til noe kreativt i det hele tatt. Når jeg da er alene, så har jeg ingen problemer å prioritere slike ting. Da sitter jeg hjemme i uker alene. Det er nesten plagsomt å måtte ut blant folk, det er irriterende å måtte ut å kjøpe melk.

- Jeg vurderer om jeg er så husvarm på nærbutikken nå at jeg kan gå ned dit i morgenkåpe, ler hun.

Hun har også hatt regien på en dokumentarfilm fra storfilmen «Kon-tiki», og har også lyst å gjøre mer av det.

Har du funnet den perfekte kombinasjon av diverse måter å jobbe med kunst og kultur, eller er det skuespill som er hovedprioritet å satse på?

- Alt handler om formidling, men egentlig er jeg en ganske tørr, flink akademiker. Det er der jeg har hatt min styrke, i skrivingen, tenkingen og analysen. Skrivingen har vært den røde tråden. Dersom alt annet feiler, så kan jeg alltid tjene penger på å skrive.

Fem gode år igjen

Hun avsluttet nylig en innspillingsperiode av den kommende grøsseren «Hjemsøkt», der hun har hovedrollen. Hun sto i vanlige klær i mange minus og skulle spille uberørt av kuldegradene som trengte gjennom. Hun ble selvsagt sjuk idet hun kom hjem. Men så lenge ting er kjekt, det er gøy å holde på med, så tenker hun ikke over om det blir lange dager og uker.

- Men så har man plutselig tre uker uten noe å gjøre. Og det er deilig. Da kan jeg bruke tre dager på å se en TV-serie, jeg gjør fint det. Jeg trenger ikke være sosial engang.

Ser du mye film fremdeles?

-Ja, men jeg kan ikke huske sist jeg var på kino. Det blir hjemme.

Hun sier hun ikke har en drømmerolle eller liste over folk hun vil jobbe med, målet er i tilfelle å skape de beste mulighetene for seg selv.

- Målet er å få gjøre det jeg er i stand til med de evnene og begrensningene jeg har. Herregud, jeg er snart 40, jeg har fem gode år igjen. Så jeg håper at innen den tid får jeg gjort det. Nei da, om kvinnerollene fortsetter å være så begrenset som de er i dag, må jeg og andre skriveføre kvinner jeg kjenner ta tak og skape nye. Nå har jeg min første hovedrolle på film, og det er fantastisk. Ettersom jeg ikke har skoleringen innen skuespill, er det bare en bonus det jeg får til. Jeg er ikke jagende i forhold til å sammenligne meg med andre skuespillere, som jeg kan tenke meg at jeg hadde gjort om jeg hadde gått på Statens teaterhøgskole. Fy fan, det er jo naturlig å tenke slik, «hvorfor fikk hun den og den rollen ved teateret». Det slipper jeg, for jeg er bare veldig glad for det jeg har fått til.

Har du noe ønske om mer skolering?

- Nei, men nå som dette er noe jeg gjør mer daglig, kan jeg kan kjenne at jeg har lyst å utforske mer. Før var jeg mer redd for ikke å få det til, jeg er tryggere nå. Men kanskje en work shop i New York?

Du har anmeldt filmer, leser du anmeldelser av filmer du selv er med i?

- Ja, jeg leser alltid. Jeg skriver dem nesten i hodet før de kommer, jeg vet hvordan de blir. Gjør man en klein scene, så hører jeg en filmanmelderstemme i hodet som sier stygge ting, ler hun med krusning i munnvikene.

Påvirker det å få en dårlig anmeldelse?

- Jeg vet hvor subjektive anmeldelser er. Jeg husker jeg anmeldte film en lang periode da jeg var gravid, hva jeg likte og grein av da, og bare klasket på en hormonell terningkast 5, sier hun med overdreven gråtestemme.

- Det er jo helt uholdbart. Men jeg har aldri lagt skjul på at anmeldelser er subjektive, jeg har aldri prøvd å besserwisse meg til at det er objektivt. Det er det ingenting som er, sier hun, og legger til at hun var langt mer nevøs da anmeldelsene av boka kom, til tross for gode anmeldelser.

- Film og tv-serier er et produkt skapt av mange. Med boka var jeg helt nevrotisk. Det var bare meg og mitt hode. Men man skal huske på at det finnes forfattere som aldri blir anmeldt, som ikke får respons overhodet, etter et slikt Kilimanjaro det å skrive bok er. Så jeg føler meg kjempeprivilegert, mottagelsen av boka var massiv totalt. Det er ikke nødvendigvis så farlig da, om noen ikke liker det, man ser på anmeldelsen at de ikke «føler og ser» boka. Bortsett fra når man ser at det har med smålighet eller misbruk av maktposisjonen det er å anmelde.

I front

I 2014 var Macody Lund et hett tips som den nye James Bond-piken. Hun nådde langt på audition, men det ble ikke noe av. Hun beskriver det som todelt følelsesmessig: Hun var relativt fersk som skuespiller, og sier hun av selvhøytidelige grunner var redd for å bli «hun derre Bond-dama». Samtidig som hun hadde ledd seg i hjel om rollen hadde blitt henne til del, det var så absurd – og moro å bli vurdert.

- Men slike små drypp av andre virkeligheter, det at det finnes slike muligheter. At plutselig ringer en telefon som kan forandre alt. Det er kjekt. Særlig når man selv vet hva det koster å komme dit. Så jeg er stolt over hvor modig jeg har vært, at jeg har skapt et rom for meg selv der slike ting kan skje.

Du har gjort en del roller nå, og er blitt vant til å se deg selv i det endelige resultatet. Men første gangen, med «Hodejegerne», ble du overrasket selv over hvordan du var der?

- Ja. På sitt dårligste er det jeg gjør ekstremt dårlig, og på sitt beste veldig bra. Jeg har sett mye film og studert det, men alt i alt så er det det som er så vidunderlig med film. Det du gjør blir foredlet på en måte. Det du står i selv, om du sliter med noe under innspilling, trenger ikke være representativt for hvordan det blir til slutt, forteller hun og trekker oss tilbake til nåtiden.

- Men nå som jeg har hovedroller, er det mer én til én når det gjelder prestasjon og resultatet. Går filmen veldig bra, er det mitt fjes som frontes. Og det er mitt fjes som frontes, om den går veldig dårlig.